Klassifiseringsstudier
Ansvaret for at klassifisering utføres påhviler driftslederen eller, dersom en slik ennå ikke er utnevnt, den som er ansvarlig for virksomheten.
Klassifisering skal utføres av teknikere eller en gruppe teknikere som er godt kjent med virksomheten og med funksjonssikkerheten til det aktuelle utstyret og de eksplosive varenes egenskaper, samt med evne til å vurdere forekommende eksplosjonsrisikoer på en allsidig måte. Klassifiseringsstudier bør gjøres på et tidlig stadium i planleggingen av et anlegg og ved endringer i virksomheten.
Når det gjelder laboratorier, kan driftslederen etter en risikovurdering beslutte å kombinere eller erstatte klassifiseringen med spesielle vilkår eller instruksjoner.
Det er viktig at anlegg utformes slik at risikoområdene blir få og får liten utstrekning. Man bør dessuten tilstrebe at risikoområder hovedsakelig utgjør soner med laveste risikoklasse (E2 i stedet for E1).
For vurdering av ulike konstruksjonsalternativer med hensyn til konsekvenser for klassifisering og materiell, bør det under arbeidets gang foregå løpende samråd med sakkyndige innen klassifiseringsområdet og med teknikere.
Klassifiseringsplan bør utarbeides gjennom en systematisk analyse på bakgrunn av faktorene angitt nedenfor.
For å forenkle utarbeidelsen av en klassifiseringsplan finnes det visse typeeksempler. I de enkelte tilfellene må imidlertid de lokale forholdene alltid tas i betraktning.
Utstrekningen av hvert risikoområde vurderes med hensyn til egenskapene hos det håndterte stoffet, hos risikokilden og hos omgivelsene. Omfanget av sonene bestemmes hver for seg, avhengig av de ulike risikokildene som foreligger.
Utstrekningen av risikoområdet bestemmes hovedsakelig av følgende faktorer:
– virksomhetens art, arbeidsoperasjon
– type utstyr
– type eksplosivt stoff
– aggregattilstand og partikkelstørrelse
– mengde eksplosivt stoff
– luftbevegelser, ventilasjon
– rom- og omgivelsesforhold.
Utstrekningen av risikoområdet påvirkes vanligvis i henhold til følgende:
– øker med stigende mengde eksplosivt stoff
– øker med redusert partikkelstørrelse
– reduseres med forbedret ventilasjon
– øker eller reduseres med lokale forhold. En hindring kan for eksempel hemme ventilasjonen. En vegg kan begrense spredningen.
Ved klassifiseringen skal det tas hensyn til behov for slike driftstiltak som medfører at lukkede systemer åpnes for f.eks. filterbytte, vedlikeholdsarbeid, tømming eller rengjøring. Ved klassifisering av risikoområde bør fremtidige endringer tas i betraktning som kan innebære at risikoområdet får en strengere klassifisering. Dersom produksjonsutstyret er slik utført at eksplosivstoffet kan frigjøres, noe som er tilfellet for de fleste mekaniske installasjoner (apparater), er det nødvendig å bestemme type risikokilde. Risikokilden kan være primær eller sekundær. Dette bestemmes ut fra definisjonen i artikkelen Risikokilder og risikoområder. Som eksempel på primær risikokilde kan angis all åpen håndtering av eksplosivstoff hvor støv, væske eller damp kan avgis i betydelig omfang til omgivelsene og derved forårsake skader dersom stoffet antenner. En primær risikokilde forårsaker som regel et sone E1-område. Eksempel på sekundær risikokilde er steder hvor eksplosivstoff under normal drift ikke spres til omgivelsene, men hvor det på grunn av driftsforstyrrelser o.l., som ikke behøver å være av havari- eller katastrofekarakter, kan skje utslipp. Slike steder kan være flenseforbindelser, mekaniske pakninger, ikke tettsluttende lokk o.l. Etter at risikokilden er bestemt, er det nødvendig å bestemme utslippets størrelse samt ta hensyn til andre faktorer som kan påvirke sonene og deres utstrekning.
Tiltak i risikoområde
Ved endringer i håndteringen må klassifiseringsplanen kontrolleres og eventuelt revideres med hensyn til de utførte endringene. Også endringer i arbeidsrutiner m.m. kan påvirke klassifiseringen. Ved håndtering av eksplosive varer kan det oppstå søl, støv m.m. Det skal finnes rutiner for rengjøring. Ved å samle opp søl, støv m.m. i en egnet beholder, minimeres risikoområdet. Støv skal om mulig samles opp der det dannes, for eksempel ved mekanisk bearbeiding, og fjernes med for eksempel punktavsug til utskiller. Utstyr skal ikke unødig utsettes for belegg av støv, sublimat o.l. fra eksplosive stoffer. Kun utstyr som er nødvendig for virksomheten skal installeres innenfor et risikoområde. Allerede ved prosjektering av nye anlegg skal de ovennevnte tiltakene tas i betraktning.
Klassifiseringsplan
Klassifisering skal dokumenteres i en klassifiseringsplan. Av klassifiseringsplanen skal følgende fremgå:
– risikoområdets inndeling i soner og deres utstrekning både horisontalt og vertikalt
– temperaturklasse for sone E1. Dersom denne er ET 2, skal også antennelsestemperatur oppgis.
Klassifiseringsplanen kan utformes på flere måter, for eksempel i tabellform eller som tegning i likhet med typeeksemplene i avsnitt 6. Disse eksemplene er med hensikt utformet forskjellig for å vise ulike muligheter. Merkingen av soner skal være klar og entydig.
En måte å merke av soner på en tegning er å sette ruter i hjørnene (av rom eller sonebegrensningslinjer) som angir E1, E2 eller E3, se for eksempel figur 1.
Underlag som er benyttet for bestemmelse av respektive sone og dens utbredelse, for eksempel håndtert mengde og type eksplosiv vare, ventilasjonssystemets utforming og ventilasjonsmengde, dokumenteres og lagres.
SEK Svensk Elstandard
